Hardt savn

Da Kolrun endelig vender tilbake til Nidaros er det én hun har savnet mer enn noen andre.
Tanken hennes ble kuttet av fordi Are kom farende. Kolrun enset så vidt at Sofia kom bak ham, men det var bare Are hun så – og han så på henne. Han hadde bare blikk for henne, og med ett var han der og slo de lange armene sine omkring henne.
Han snakket lavt ned i håret hennes mens armene hans klemte henne som for å kjenne at hun var virkelig: «Jeg trodde du var død, at Antje Feodorovitjs hadde drept deg.» Han holdt inne før han sa noe igjen. «Hvor hen, Kolrun. Hvor nådde du igjen dem?»
Kolrun løftet hodet og så Are inn i øynene da hun svarte: «Vadstensholm, Are, Vadstensholm. Men det var en skomaker som drepte Antje, og han brukte et kosteskaft – et kosteskaft!»
Are åpnet munnen som for å si noe, men lot det være. I stedet trakk han hodet litt tilbake og så nøye på henne. Da han hadde sett en stund og virket fornøyd, trakk han henne inntil seg igjen og sukket tungt: «Som jeg har savnet deg!»