«Nora» av Trine Angelsen

LOFOTEN, SOMMEREN 1986

Nora er seksten år gammel og bor sammen med moren. Det har alltid vært bare de to, for det er ingen far i bildet. Moren er krevende og uforutsigbar, så oppveksten har på ingen måte vært enkel for Nora. Hun føler at alt hun gjør, er feil i morens øyne. At hun selv er feil. Heldigvis har hun venninnen Anne Kristine, et gryende forhold til kjekke Kim og ikke minst den eldre kvinnen Gudrun, som gir henne den omsorgen og varmen hun har savnet hjemme. Gudrun er den ene i Noras tilværelse som alltid er der når hun trenger en skulder å lene seg på.

Men selv Gudrun kommer til kort da en hendelse får verden til å rase sammen rundt Nora.

På 80-tallet var det bare i fagkretser begrepet «narsissisme» var kjent. I dag vet de fleste at barn som vokser opp med en mor med denne personlighetsforstyrrelsen, kan få varige, dype sår. Dette er en historie om et slikt mor–datter-forhold, men også en historie om håp og mot, og styrken som finnes i en utstrakt hånd.

Virkelighetsnært og gripende

Serien gir innblikk i 80-tallets trender og levesett. En tid preget av en blanding av tradisjonelle verdier og økende modernisering i levesettet. Mange familier levde fortsatt med tydelige kjønnsroller, men flere kvinner kom ut i arbeidslivet.

Dette er virkelighetsnært, spennende og sårt skrevet. Og til tider ganske så hjerteskjærende. Nora vil krype inn i hjertet ditt.

To uker hadde gått, og moren hadde fortsatt ikke snakket til henne. Nora visste ikke helt hva som var verst, hjemme eller når de begge var på hotellet. Kanskje mest hjemme, for da var hun avhengig av moren, med alle de småtingene som andre sikkert ikke tenkte på. Om buksen hun skulle hatt, var i vask, eller om moren kom til å kjøpe melk snart. Kanskje var det hun selv som skulle gjort det? En gang endte de opp med så mye melk at halvparten gikk ut på dato. Aller verst var den klamme og klaustrofobiske tausheten. Å sitte ved middagsbordet og lytte til bestikk mot tallerken, høre at hun selv tygget og svelget mens maten bare vokste i munnen. Alt mens det ga gjenlyd i henne at alt var hennes skyld. Hennes feil at hun ble voldtatt, hennes feil at moren fikk denne telefonoppringningen fra Rolf. Kanskje hun hadde lagt opp til det, og han hadde misforstått. De som voldtok, slo vel ofrene sine, truet dem med kniv og forsvant. Det var fremmede menn i mørke smug, ikke en man arbeidet for. Hva var galt med henne, siden hun ikke var verd å bli elsket eller trodd på?