Familiehemmeligheten - første bok i serien Løfter i sand

Vi møter unge Amalie Gren som vokser opp i trange kår. I hennes fortid ulmer dramatiske hendelser, og egentlig hører hun ikke hjemme i familiens vesle skipperstue. Men det er Amalie uviten om, der hun arbeider hardt for at familien skal få endene til å møtes.

Det lurer mørke hemmeligheter i fortiden – og snart vil Amalies liv ta en drastisk vending. For hva er det hennes kjære foreldre skjuler for henne? Hvor kommer hun egentlig fra?

Utdrag fra boken:

Christiansand, juli 1787

Det skarpe lyset fra et lyn flerret gjennom rommet, tett fulgt av et voldsomt tordenskrall. Edel bråvåknet og satte seg opp i sengen med hamrende hjerte.

«Gode Gud!» utbrøt hun og krympet seg av de buldrende etterdønningene. Det lød som om taket ble revet av huset, så nært var det. Hun la håndflaten mot brystet og var i ferd med å falle til ro igjen, idet et nytt lyn lyste opp nattehimmelen og kastet et blåhvitt lys inn gjennom vinduet på soveværelset.

Edel pakket dynen rundt seg da tordenskrallet fulgte tett etter. Hun snudde seg mot ektefellens side av sengen for å søke trygghet hos Carl Fredrik, men alt hun fant var et kjølig laken og en tom pute. Han var ikke der. Det var nok ryggen hans som verket igjen. Noen ganger, når det var uvær som nå, slo den seg vrang. Da var det lite annet enn bevegelse som hjalp. Han måtte ha gått nedenunder for ikke å vekke henne.

Edel lente seg frem mot nattbordet og tente lyset. Hun myste mot vinduet. Skyene var svarte og truende, og da naturkreftene igjen slapp seg løs, reiste hårene seg på armene. Regnet pisket mot vindusruten, og vinden ulte under takmønet. Et gufs av kald luft fant veien inn og fikk talglyset til å kaste skjelvende skygger mot veggene. På netter som dette ga det gamle huset dårlig beskyttelse mot vær og vind.

Gulvuret ga fra seg det lille kneppet som varslet at det snart ville ta til å slå, akkurat idet enda et lynglimt lyste opp rommet. Edel talte tre klemt fra klokken, før tordenen rullet over himmelen. Hun var lettet over at det var økende avstand mellom lynet og skrallet. Som barn hadde hun lært at desto lengre tid det gikk mellom de to, desto lenger unna var stormen.

Edel kunne ikke fordra tordenvær. Det var på en natt som dette at hun nær var blitt enke. Ektefellen arbeidet som skipper og var ute til havs i lange tider av gangen. I en storm hadde et lyn flerret stormasten og sendt et regn av splintret treverk ned over dekk. Carl Fredrik ble truffet. En bit av masten traff ham i korsryggen, og en vedvarende smerte hadde siden blitt hans følgesvenn. Det mest alvorlige var likevel at den ene leggen fikk et stygt kutt. Det hadde tatt tid før det skadde skipet kom seg i havn, og såret ble infisert. For å redde Carl Fredriks liv måtte benet fjernes fra kneet og ned, og han hadde svevd mellom liv og død i lang tid etterpå. Hele tiden satt Edel ved hans side og ba til Gud at han måtte spare ektefellen. Hennes bønner ble hørt, men livet ble aldri det samme igjen. Ektefellen hadde med tiden skaffet seg et treben som han kunne feste til benstumpen. Det gjorde at han kunne gå noe rundt i huset på egen hånd, støttet med en stokk, men smertene i ryggen og benet begrenset ham kraftig. Det var lenge siden han hadde klart å holde på en stilling som skipper.

Igjen lyste lynet opp rommet, og hun ønsket Carl Fredriks trøst.

Etter ulykken hadde de levd på opparbeidet formue og hennes medgift. De hadde måttet gi avkall på store deler av det livet de hadde vært vant til. Den flotte villaen i byens bedre strøk hadde de vært nødt til å bytte ut med dette trekkfulle, lille huset i Smågatene, og de hadde så vidt råd til en tjenestepike. Hesten og giggen hadde ikke Edel villet gi slipp på ennå, men hun fryktet at den bekvemmeligheten også snart måtte ofres. De hadde vært gift i ti år, og kjærligheten de følte for hverandre hadde bare vokst med årene, til tross for de økonomiske utfordringene. Sorgen over at de aldri hadde fått barn hadde ikke drevet dem fra hverandre, slik den kunne gjøre for mange, men hadde heller brakt dem tettere sammen.

Kanskje var det brevet som hadde kommet med bud på døren dagen før som plaget Carl Fredrik. Han hadde straks tatt det med seg inn i stuen for å lese, og først da de la seg for kvelden, hadde han sagt at brevet var et bud om en stor overraskelse, en som ville fjerne alle deres bekymringer og sorger. Da hun spurte hva det dreide seg om, hadde han svart kryptisk at hun fikk vente og se til neste morgen.

Edel sto opp, slo en slåbrok utenpå nattserken og satte føttene i et par tøfler. Idet hun passerte vinduet mente hun å se noe som beveget seg på gaten utenfor. Ingen var vel ute en slik natt uten at de var nødt til det? Hun gløttet ut av ruten. Regnet laget små elver som rant nedover glasset og gjorde det vanskelig å se, men hun ante omrisset av en hest med rytter som hadde stanset rett utenfor utgangsdøren deres.

Vinden grep tak i huset og fikk det til å skake. Edel gikk ned trappen til første etasje, og så at Carl Fredrik hadde tent lampen i yttergangen og lukket opp døren. Edel sto helt stille. Hun prøvde å få et glimt av rytteren, men alt hun kunne se var en svart kappe og en hette som dekket ansiktet.

De to snakket lavmælt sammen, før rytteren overrakte Carl Fredrik noe. Edel så ikke hva det var, for ektefellen sto med ryggen til, men han måtte sette fra seg stokken og bruke begge armer for å ta det imot. Rytteren hadde på seg lyse hansker med et mørkere monogram. Hun gjenkjente det og slo hånden opp foran munnen for å holde tilbake et gisp av overraskelse. Straks etter var rytteren forsvunnet i natten, og døren ble lukket.

Da Carl Fredrik snudde seg rundt, oppdaget Edel at det han holdt i armene var pakket inn i et klede som så ut til å være laget av fineste silke. I det svake lyset fra lampen var det ikke lett å se fargen på stoffet, men hun trodde det var blått.

Hun gikk forsiktig ned resten av trappetrinnene. Det nederste knirket, og Carl Fredrik kikket opp og møtte blikket hennes. «Hva er det du har der?» spurte hun. «Du får komme og se,» svarte Carl Fredrik og smilte. I det samme kom det en lyd fra bylten – en lyd det var umulig å ta feil av. Den klynkende gråten fra et spedbarn.