«Den frosne elven» av Ariel Lawhon

Kåret til en av årets beste bøker!

Dette er en gripende historisk mysterieroman inspirert av livet og dagboken til Martha Ballard – en anerkjent jordmor på 1700-tallet som trosset rettssystemet og skrev seg inn i amerikansk historie.

Maine, 1789
Da Kennebec River fryser til og en død mann blir funnet under isen, tilkalles Martha Ballard for å undersøke liket og fastslå dødsårsaken. Hun er ikke i tvil: Mannen ble hengt før han ble kastet i elven. Som jordmor og klok kone har hun innblikk i mye av det som foregår bak lukkede dører i byen Hallowell, og mye av det finner veien til dagboken hennes. Noen måneder tidligere skrev Martha om en voldtekt begått av to av byens mest respekterte menn, hvorav en av dem er den døde mannen i elven.

Den nyinnflyttede legen undergraver hennes konklusjon og erklærer at dødsfallet skyldes en ulykke, og Martha starter i all hemmelighet jakten på sannheten. Dagboken kommer godt med da en av hennes nærmeste blir mistenkt i saken, og hun blir tvunget til å ta opp kampen mot sterke krefter i sin søken etter rettferdighet …

Levende, spennende og tankevekkende - denne romanen hyller en ukjent heltinne, som insisterte på å si sannheten i en tid da kvinner gjerne kunne ses, men absolutt ikke høres. Det er en fengslende og stemningsfull historie om en bemerkelsesverdig kvinne, som etterlot seg en unik arv.

Det føles som om jeg knapt har rukket å lukke øynene, før jeg vekkes av en stor, trælete hånd på skulderen min. Det er Charles, han har en lykt i den andre hånden og er utålmodig i stemmen.

«Mistress Ballard,» hvisker han. «Du må stå opp.»

Jeg ser bort på soverommet der jeg etterlot mor og barn, og blir brått redd for at noe kan ha gått galt i løpet av natten.

«De har det helt fint.» Han peker mot ytterdøren. «Men det er noen her som vil snakke med deg. Som sier at det haster.»

Det har kanskje gått en time, maks, siden jeg sovnet. Det føles som om jeg har spindelvev i hodet og bomull i øynene, men jeg legger ridekappen litt tettere rundt skuldrene og følger med Charles ut. Gufset av iskald luft treffer meg brått og nådeløst, og jeg gisper og grøsser.

Charles løfter lykten, og nå drar jeg kjensel på mannen som sitter på hesten. Han er middelaldrende, middels høy og ikke spesielt kjekk, og jeg forstår ikke hvorfor han er her, og ikke på vei bort til Long Reach på en flåte sammen med sønnen min.

James Wall virker utmattet, slik man gjerne blir når man har vært våken hele natten i rå kulde. Øynene hans er rødkantede, håret bustete og kjakene ubarbert. Han lar tungen gli over de tørre leppene sine. «Beklager, Martha, det var ikke meningen å forstyrre,» sier han. «Men du trengs i byen. Nå, med det samme.»

«Jeg trodde du og Jonathan dro av sted på flåten for mange timer siden?»

«Det gjorde vi ὸg,» sier han. «Men det har skjedd en ulykke.»