Arven – bok nummer 1 i serien Rosehagen

En kald vinterdag går tjueto år gamle Emily om bord i et skip for første gang siden hun forliste som tiåring. Hun må reise til Kragerø - for å høre et testamente bli lest opp. Når vilkårene i testamentet er klare, må hun foreta et vanskelig valg. I byen der hun skal ha vokst opp, møter hun mennesker som har interesse av at hun - og mannen hun føler er hennes store kjærlighet - reiser sin vei, eller uskadeliggjøres på annet vis.

Den unge Emily Meyer er fanget i et virvar av løgner, hemmeligheter og en søken etter sannheten om sin egen identitet. Hvem er hun? Emily Meyer eller Amelia Victoria Egeberg? Og hvorfor skiltes hennes foreldre som bitre fiender?

Et uventet møte med sin glemte storebror bringer også nye utfordringer og avsløringer. Sammen prøver de å nøste opp løgnene og hemmelighetene som omgir hennes familie og hotellets mørke fortid.

Serien blir på 30 bøker, og vi utgir en ny bok hver 8. uke.

Utdrag fra boken:

Emily trakk gardinene fra og så at solen skinte fra en skyfri himmel. Hun åpnet vinduet på vidt gap og kjente varmen slå inn i rommet. Det var rene sommeren ute! Hun kikket bort på hotellet og syntes det så mindre slitt og forfallent ut i det gylne sollyset. Om hun bare hadde funnet pålitelige arbeidsfolk, så ville alt gått som en lek nå. Hun hadde truffet farmoren sin, og selv om den gamle damen tok sterk avstand fra moren hennes og på mange måter skremte henne, så hadde hun anerkjent henne som sitt barnebarn. Kanskje var det med henne som med de hundene som bjeffet mest? Farmoren hadde en skarp tunge, men var snill på bunnen.

Det banket forsiktig på døren, og Dorthe stakk hodet inn. «Det er brev til frøkna. Fra Bergen,» la hun til og rakte frem konvolutten. Emily grep den og gjenkjente morens håndskrift. Hun trakk et lettelsens sukk. Hun var frisk nok til å skrive til henne. Et kort øyeblikk hadde hun vært redd for at brevet var fra Thorvald Berner eller tante Laura, og at hun ville bli nødt til å vende tilbake.

«Frokosten er klar. Frua venter.» «Be henne begynne å spise. Jeg kommer straks, jeg skal bare lese brevet først.»

Dorthe så litt tvilende ut, men nikket og forsvant igjen.
Emily åpnet konvolutten og kjente at hun var redd for hva moren ville skrive. Hun ønsket å få vite grunnen for morens svik og utroskap, men samtidig ønsket hun ikke å høre vonde beskyldninger mot faren, at hans oppførsel hadde drevet moren i armene på en annen. Hun ønsket inderlig å ha varme følelser for faren hun ikke husket, å se opp til ham og være glad for å være hans datter. Hun satte seg ved vinduet, kastet enda et blikk på Hotell Den hvite Rose og leste:

Min inderlig kjære Emily!

Jeg er hjemme igjen. Overlegen sier at jeg ikke vil få mye mén av slaget. Jeg er ofte trett, og jeg sliter litt med venstre arm og fot, de vil ikke lystre meg som før. Men jeg klarer meg, og det går tross alt fremover. Jeg har tilsatt en flink tjenestepike. Hun skal være her til jeg har fått kreftene tilbake. Thorvald insisterte på det.

Jeg har ikke ord for hva jeg mener om din far! Han har gjort dette for å hevne seg på meg. Selv fra graven får han viljen sin. Du arver ham, men på betingelse av at du blir i Kragerø! Skjønner du ikke, Emily? Han gjør det mot meg, for å hevne seg! Han tar deg tilbake! Jeg har grått meg i søvn hver kveld siden jeg fikk brevet ditt. Jeg trodde du kom tilbake til meg, og så får jeg i stedet dette brevet som sier at du skal drive det hersens hotellet.

Jeg beklager at jeg løy for deg, men jeg hadde ikke annet valg. Jeg kunne ikke la ham ta deg fra meg! Da vi to, som de eneste overlevende, ble reddet så mirakuløst etter forliset, ba jeg fiskeren som plukket oss opp om å holde det hemmelig. Det skjedde før jeg fikk tenkt meg om. Jeg gav ham halvparten av pengene din far hadde gitt meg. Jeg hadde dem i en pose rundt halsen. Siden var jeg fanget i den løgnen. Jeg klarte å få mine foreldre til å spille med, ettersom de ikke hadde andre barnebarn og var like redde som jeg for å miste deg til din fars slekt og aldri mer få se deg, som straff for det jeg hadde gjort.

Min far skrev til min søsters svigerfamilie i Sverige og fortalte dem at hun var omkommet i forliset. Hun hadde ingen barn, og ekteskapet skal ha vært heller kjølig, så vi behøvde ikke å bekymre oss for at noen derfra ville kontakte oss senere – eller komme til Bergen.
Jeg skammet meg så inderlig på grunn av affæren med den andre mannen. Jeg fatter ikke hva som skjedde. Det var som om jeg ble forhekset og mistet all vilje. Bedre kan jeg ikke forklare det. Han var gjest på hotellet. En kunstmaler fra Kristiania. Antagelig hadde han både hustru og barn der. Gud tok til seg barnet jeg ventet med ham også.

Emily, jeg har betalt for feiltrinnene mine hver dag siden. Jeg har skammet meg og angret på alt, uten det ene at jeg gjorde det som måtte til for ikke å miste deg. Jeg gjorde det av fortvilelse og kjærlighet, og jeg ville gjort det samme om igjen. Jeg mener ikke utroskapen, den skulle jeg mer enn gjerne ha ugjort, men alt jeg gjorde etterpå. Alt som ble gjort i kjærlighet til deg, min datter.

Jeg ber deg, kom tilbake til Bergen! Du trenger ikke arven. Vi to klarer oss uten din fars penger og eiendommer, slik vi alltid har gjort. Jeg sviktet ham, det er så, men han var en hard mann. En som ikke kunne tilgi.

Tårefylte hilsener fra din mor, som elsker deg over alt.

PS. Laura sender klærne dine.

Hun lot arket falle. Moren nevnte ikke broren, skrev ikke et ord om sønnen hun hadde forlatt. Det var uforståelig. Hun måtte ha skåret ham ut av livet sitt, av hjertet. Måtte ha ment at hun ikke kunne håpe på å få beholde andre enn sin datter, og derfor ha sluttet å tenke på ham som sin.

Tårene presset på. Hun brettet sammen arket igjen og stakk det ned i konvolutten. Hun kunne ikke etterkomme morens bønn. Hun hadde valgt å bli her, hadde tatt imot farens gave. Moren hadde Thorvald Berner. Det var antagelig han som betalte for tjenestepiken. Kanskje de planla ekteskap smått om senn. Dessuten hadde moren tante Laura, og hun var på bedringens vei. Hun ville besøke henne om en tid, for hun hadde fremdeles en lang rekke ubesvarte spørsmål, men hun ville vente til hotellet var på fote og i drift. Til vinteren, når det var stille og få gjester. Da kunne hun reise til Bergen og tvinge flere svar ut av moren.

Emily låste seg inn på hotellet grytidlig, før Elias hadde ankommet. Det måtte skje nå. Hun både gledet og gruet seg til å åpne døren inn til leiligheten og møte det som fantes der inne. Hun hadde ligget våken lenge i natt og enda en gang forestilt seg rommene der hun hadde levd sammen med foreldrene og broren. Besøket på Egerhøi hadde ikke fått henne til å huske, men far moren hadde gitt henne nøklene hun manglet. Nøklene til fortiden og minnene.

Hun knuget nøkkelknippet i den ene hånden, gikk langsomt over gulvet i resepsjonen og opp trappene. Det var tungt å løfte bena, og hun måtte støtte seg til rekkverket, kjente seg så underlig svimmel. Luften var innestengt og tung denne dagen, fylt av støv, på tross av all vaskingen og kostingen hennes. Det var vondt å trekke pusten. Hjertet slo slike merkelige, haltende slag. Kvalmen steg i henne, hun fingret med nøkkelknippet, men så ikke klart da hun stod foran døren.

Hun valgte en nøkkel, knep tak i den og strakte hånden frem. I det samme begynte det å suse og ringe for ørene hennes. Det mørknet rundt henne, og hun sank sammen på gulvet, skjelvende, svett over hele kroppen.
Hun ble liggende, våget ikke å reise seg. Det var like før hun hadde besvimt. Hun kunne ha skadet seg. Hun lukket øynene og gråt stille. Hva var det med henne? Hva var det med døren som fikk det til å svartne for henne?

Hun visste ikke hvor lenge hun hadde ligget der, da hun forsiktig skjøv seg opp i sittende stilling. Hun hørte banking og rop og skjønte at Elias var utenfor. Da reiste hun seg, gikk langsomt inn i et av værelsene, stilte seg foran et speil og glattet over håret. Hun prøvde å smile, men så at resultatet lignet mer på en grimase. Kanskje det ikke var Elias som ropte og banket. Kanskje det var folk som søkte etter jobb? Hun hadde gått innom sakfører Holsts kontor i går ettermiddag, for å be om hjelp, men hadde bare truffet husholdersken hans. Hun hadde sagt at han ble i Kristiania på ubestemt tid.
Hva skulle hun gjøre? Ikke klarte hun å låse opp døren, og ikke klarte hun alt arbeidet alene heller . . . Hun løp ned trappen, låste opp den tunge ytterdøren og stirret rett inn i Elias’ bekymrede ansikt.

«Jeg gikk bort til Nanna da jeg ikke fant deg her. Ho sa …»
Emily hørte ikke etter. Hun kastet et blikk på plakaten som forkynte at hun søkte etter folk og kjente solen varme ansiktet hennes. Været var usedvanlig varmt og vakkert, solstrålene var som kjærtegn mot huden. Sinnsstemningen hennes skiftet brått. Morens brev fikk henne til å tenke på presten som bodde på Jomfruland, fader Liam. Søster Therese hadde bedt henne søke hjelp hos ham, dersom det ble nødvendig. Med Holst bortreist så hun ikke andre muligheter.
«Elias, jeg vil gjerne seile ut til den øya som heter Jomfruland, for å besøke den irske presten som bor der.» Elias virket forbauset. «Kjenner De Fader Liam?»
«Vi har felles kjente. Jeg håper han kan hjelpe meg med å finne folk til hotellet. Det må da være noen på øyene som ønsker seg tjeneste? Verken du eller Dorthe kjenner noen, og flere har jeg ikke å spørre.» Elias smilte. «Det høres ut som en god idé, frøken Amelia. En prest vet så mangt. Jeg skal finne skyss. Det er alltids en fisker som skal utover. Vil De at jeg skal bli med?»
Hun tenkte seg om. «Nei. Det er mye som skal gjøres. Det er best jeg drar alene. Men husk at jeg må inn igjen også. Så han får vente på meg, eller hente meg senere.»
Han nikket. «Bare gi meg nøklene, så går vi ned og finner skyssen Deres.»
Hun rakte ham nøkkelknippet hun hadde fått av Holst, der nøklene til leiligheten manglet. De andre la hun i skrivebordet i resepsjonen.

Nede på bryggen, der fiskerne la til for å selge fangsten sin, betraktet hun Elias mens han gikk fra båt til båt. Hun følte at folk stirret på henne og pratet. En av fiskerne nikket og skottet bort på henne. Det var en gammel, gråhåret mann med pipe i munnen. Elias vinket henne til seg, og hun steg ned i båten. «Til presten?» spurte mannen. Hun nikket.
«Han bor ved fyrtårnet. Vi legger inntil ved tårnbrygga. Jeg kan bøte garn mens frua utfører ærendet sitt.»
Han kalte henne «frua», men hun brydde seg ikke om å rette på ham. Hun hadde viktigere ting å tenke på.

De seilte utover byfjorden og inn blant et mylder av øyer. Det var virkelig sommerlig, og denne gangen syntes hun bare det var deilig å være i båt. Brisen var som kjærtegn mot huden, og hun kjente det som om hun seilte fra vanskelighetene. Det var godt å slippe skuringen noen timer, dessuten tenkte hun på Aksel Hartwig. Hjertet hennes gjorde et lite hopp når hun så for seg ansiktet hans, skikkelsen. Kunne hun håpe på å møte ham? Støte på ham helt tilfeldig? Hun fulgte en måke med blikket. Den seilte gjennom luften og skrek lyst om sommer og varme. Antagelig ville hun bli skuffet, tenkte hun. Hun hadde vært i en spesiell sinnstilstand da hun så ham første gang, fylt av reisen som lå bak henne og alt som ventet henne i Kragerø.

Hun kastet et blikk på de tomme fiskekassene, på sloet som dekket tiljene, og trakk skjørtene bedre om seg. Lukten om bord var ram og kvalmende. Opplevelsen foran den låste leiligheten hang i henne, hun kjente seg fremdeles en anelse skjelven og matt.
«Der ser De tårnet, frue,» sa fiskeren.
Hun så det nå, hvitt og lysende, og nikket.
«Fader Liams hus ligger der stranden slutter, på høyre side av kjerreveien. Ser De det?» «Ja.» Det var et ganske lite hus, hvitmalt, med røde taksten og omgitt av et stakitt.
Bryggen og sjøbodene vokste mot dem. Snart skrapte baugen mot bryggestenene. Fiskeren hoppet i land, fortøyde og rakte henne hånden. Hun kjente seg klosset og litt svimmel. Det var som om bakken gynget svakt under henne, som bevegelsen i båten.
Han nikket mot en liten vik. «Jeg ligger like der borte. Bare rop når De er ferdig med ærendet Deres. Jeg har god tid.»

Hun gikk nølende mot huset. Kanskje turen var forhastet. Hun kjente ikke presten. Antagelig var han ikke hjemme. Hun burde ha sørget for en avtale.
Porten stod halvveis åpen. I vinduet skimtet hun små figurer, kanskje av helgener og jomfru Maria. De så slik ut, lignet skulpturer fra en kirke. Hun tok noen nølende skritt over hellegangen som førte mot døren, banket på.
En høy, mørk mann i tredveårsalderen åpnet og smilte spørrende.
«Jeg kommer for å snakke med fader Liam,» sa hun. «Er han hjemme?» Mannen smilte bredt. «Jeg er fader Liam,» sa han. «Kom inn.»
Nå skjønte hun kapteinsfruens ord: Han ser ikke mye ut som en prest.

Forbauset fulgte hun ham gjennom en liten gang og inn i en stue som var overfylt av bokhyller og papirer. Han løftet en bunke ark fra en lenestol, børstet bort støvet og gjorde tegn til at hun skulle sitte. Hun satte seg og møtte blikket hans. Aldri hadde hun sett slike øyne. De var lysende grønne, som havet i nordavind. Huden var påfallende blek og håret sort. Han lignet ikke noen hun kjente, og han var usedvanlig vakker, med følsom munn og rene trekk.
«La meg gjette,» sa han mykt, med antydningen til en fremmed, syngende aksent i stemmen. «De er kvinnen søster Therese skrev om. Hun som skulle reise fra Bergen til Kragerø for å besøke sin fars grav.»
Hun nikket. «Jeg er Emily Meyer.»

Hvorfor brukte hun det navnet, tenkte hun forbauset. Her var hun Amelia Egeberg. Svaret var kommet før hun rakk å tenke seg om.
«Det gleder meg å treffe Dem. Er Deres mor bedre? Søster Therese skrev at hun har hatt et slag.»
Emily nikket og så ham inn i øynene. Blikket hans hadde en merkelig utstråling, en skjønnhet og ro – og noe annet, mer uutgrunnelig. «Hun er nesten helt frisk igjen,» sa hun. «Hva synes De om Kragerø?» «Jeg har ikke rukket å se så mye ennå, men det er en vakker liten by. Jeg har tenkt å slå meg til her.»
Han virket forbauset. «Som lærerinne?» spurte han. «Søster Therese skrev at De hadde arbeidet i skolen et par år.»
Emily ristet på hodet. «Jeg skal drive et hotell. Det er det som bringer meg hit ut. Jeg trenger folk. Til rengjøring og oppussing, snekring og maling, og senere til selve hotelldriften.»
Han gransket henne med de lysende, grønne øynene. Smilte. «Og De har ikke funnet noen?»

Hun kjente at hun ikke ønsket å blottstille det vanskelige forholdet hun hadde til sin fars familie, og nølte. «De eneste som har vært på døren eller utenfor hotellet, er nysgjerrige tilskuere, folk som vil forvisse seg om at det jeg driver med er galmannsverk.» Hun smilte skjevt. «Jeg tror folk i Kragerø er skeptiske til meg. Jeg kommer utenfra og vil drive et hotell som har stått tomt i ti år. Dessuten er det visst gode tider for isdriften. Folk har arbeid. Jeg tenkte kanskje De kunne anbefale noen her ute fra øyene. Noen jeg kunne stole på.»

Hvorfor la hun til det med å stole på? Det hørtes sikkert merkelig ut.
Han smilte varmt. «Jeg tror jeg vet om noen jeg kan anbefale. Jeg skal høre litt rundt, og så snart jeg finner noen, skal jeg sende dem til hotellet. Så får De selv avgjøre om De vil ansette dem eller ikke.»
«Det er den store, gamle bygningen som ligger nede ved sjøen,» svarte hun takknemlig. «Det hvite hotellet, kalles det.»
«Jeg kjenner bygningen. Den har stått tom så lenge jeg har bodd her, men jeg har hørt at det var et flott sted i sin tid.»
Hun nikket og kjempet mot en trang til å betro ham absolutt alt som plaget henne. Forholdet til Gerhard og Rebekka, broren som ingen ville snakke om, morens svik og løgner, og ikke minst ensomheten som plaget henne. Men hun holdt igjen. Fader Liam var en fremmed. Det eneste hun visste om ham, var at han kalte seg prest og at han kom fra Irland, men blikket hans gav henne trang til å tømme hjertet sitt.
«Jeg er ventet oppe på fyret,» sa han brått.
Hun fór sammen, redd for å røpe seg.

«Hvorfor ikke bli med? Derfra kan De se et praktfullt rundskue.»
«Jeg vet ikke … Fiskeren som gav meg skyss ut hit, venter på meg.»
«De kan ikke besøke Jomfruland uten å ta en tur opp i tårnet. Jeg skal snakke med fiskeren. Han venter nok litt til, skal De se.» Han reiste seg og smilte mot henne.

Hun følte det som om hun druknet i de grønne øynene hans, kjente seg badet i et eget lys, en trøstende varme.
«Emily,» sa han mykt. «Det er et vakkert navn. Jeg kjenner en ung pike som heter det samme, hjemme i Irland. Hun er søskenbarnet mitt.»
Hun nikket. Burde ha sagt at hun egentlig het Amelia, men gjorde det ikke.
«Ikke la Dem skremme av fyrforvalteren, Aksel Hartwig. Han har et litt mutt vesen til tider, i alle fall før han blir kjent med folk.» Han smilte bredt. «Mannen er en enstøing verre enn meg, men han er et godt menneske som har opplevd mye. De skulle høre ham fortelle om livet på fyrtårnet Wolf Rock, eller Ulveklippen, i England. Han arbeidet der i noen år, på en liten klippe langt ute i Atlanterhavet. Her på Jomfruland har han bare vært et par år, men han er fra disse traktene opprinnelig.»

Emily stirret mot det hvite fyret og syntes hun ikke fikk puste. Hun så nedover sin egen sortkledde skikkelse, kjente båndene i hatten stramme, løste dem og gikk videre. De nådde en grind, noen trær. Fader Liam pekte. «Der er fyrvokterboligen og assistentens hus, samt hagen deres. De holder seg med frukt og grønnsaker selv her ute.»

Hun nikket. Hjertet slo hardt. Hva hadde hun gitt seg ut på? Hun var varm i de sorte klærne, altfor varm. Solen brente. Hun så ham nå. Aksel Hartwig. Han stod utenfor døren til fyret, kledd i en hvit skjorte og benklær, høye støvler. Han hadde det samme røde skjerfet om halsen, men ingen lue. Håret hans var lyst og svakt bølget. Ganske langt. Han virket forbauset over å se henne, festet blikket på fader Liam, spørrende.

«Jeg beklager at jeg er sen, Aksel, men jeg fikk en gjest.» Han slo ut med hendene. «Frøken Emily Meyer fra Bergen. Vi har felles kjente der. Frøken Meyer, Aksel Hartwig, fyrforvalter på Jomfruland.»

Han tok hånden hennes, holdt den et øyeblikk i et fast grep, smilte, først nølende, så varmere. «Jeg husker Dem. De var om bord hos kaptein Clausen. De så litt bortkommen ut der de stod på dekket.» Hun hadde ikke trodd at han hadde lagt merke til henne. Blikket hans hadde virket likegyldig så lenge det hvilte på henne.

«Frøken Meyer har tenkt å drive hotell,» sa fader Liam.
«Hotell? Hvor da?»
«I Kragerø. Det gamle stedet som har vært stengt så lenge.» Aksel Hartwig betraktet henne med fornyet interesse. «Det var et merkelig valg. En ung kvinne som Dem. Har De noen erfaring med hotelldrift?» «Nei,» sa hun og kjente rødmen krype over bryst og hals.
«Og derfor vil De gjerne drive et,» sa han og smilte ertende. «Det var det samme jeg tenkte da jeg bestemte meg for å bli fyrvokter i sin tid. Og hvorfor ikke? Er De en god kokk, kanskje?»
«Jeg tror ikke det. Ikke virkelig god. Men jeg er vant til å arbeide.»
«Jeg har tenkt å skaffe henne en god kokke,» skjøt fader Liam inn.
Aksel Hartwig lo. «Fader Liam blir geskjeftig når han først blir interessert i et prosjekt.»
«Jeg tenkte på Klara.» Fyrvokteren ble alvorlig. «Hvorfor ikke,» sa han langsomt. Så snudde han seg mot Emily igjen. «Har De vært oppe i et fyrtårn?»
«Nei. Jeg har ikke så mye erfaring med …»
«Ikke med fyrtårn heller? Kom. Er De godt skodd? Trappen er lang og bratt.» Hun kastet et blikk på støvlene sine. Hun var kledd for arbeidet på hotellet, ikke for besøk hos en fremmed mann. «Jeg er godt skodd,» sa hun og kjente en snev av eventyrlyst igjen, og av den Emily hun var før hun fikk hjertet sitt knust. Før Karsten.

Hun fulgte de to mennene opp trappene som snodde seg bak tykke murvegger. Her og der kunne hun skimte omgivelsene fra små vindusglugger. Fader Liam gikk nærmest henne, med lette skritt. Han var visst vant til mer enn å sitte med bøkene sine, tenkte Emily. Hun langet ut for å holde tritt med dem, ville ikke sakke akterut. Hun var ikke i dårlig form, langt ifra. Hun hadde arbeidet hardt i det siste, løpt i trapper og båret tunge bøtter. Likevel kjente hun blodsmaken i halsen da solglitteret slo mot henne øverst oppe i tårnet.

De stod utenfor lykten, med glitrende sjø på alle kanter. I øst strakte havet seg så langt øyet kunne se, uendelig. Hun gikk nærmere rekkverket og så at øya var lang og smal, en stripe av tett skog, omgitt av strender. Enkelte gårder og grønne jorder lå drysset utover.
«Hva synes De om øya?» spurte fader Liam.

«Den er vakker,» sa hun. «Jeg har bodd oppe i fjellet de siste to årene, inneklemt mellom mørke åser.»
«Fjellet?» spurte fyrvokteren. «Hvor da?»
«På Voss. Jeg arbeidet der som lærerinne.»
«Og nå vil De drive hotell.
Ble De lei av unger? Tror De at forventningsfulle hotellgjester er mer medgjørlige?»
Hun måtte le, så utover det glitrende havet, skimtet hvite seil. «Kanskje jeg ikke har rukket å tenke meg om,» sa hun. «Men jeg vil gjøre et forsøk.»
«Og hva slags gjester har De tenkt å ta imot på hotellet Deres?» fortsatte han.
«Folk som vil feriere ved sjøen,» sa hun vagt og visste at det var mye hun ikke hadde tenkt igjennom.
«De må avertere,» sa fader Liam. «I hovedstadsavisene og i hjembyen Deres.»
«Men husk at folk som har penger til å leie seg inn på et hotell, er kravstore,» sa Aksel Hartwig. «Nesten som bortskjemte barn,» la han til og smilte skjevt.
«I motsetning til en som er villig til å bo på et sted som Wolf Rock i mange år.» «Der tar du feil, Liam. Jeg er kravstor. Svært kravstor,» sa Hartwig og var brått alvorlig.

«Hva gjør egentlig en fyrvokter?» spurte Emily. I samme øyeblikk ble hun irritert på seg selv fordi hun gjorde som moren hadde lært henne og konverserte, pent og dannet.
«Holder lykten og alt rundt den gullende rent. Tenner den når det skumrer, og slukker den ved daggry. Fører logg over vær og vind og skip som passerer. Snakker med meg selv, og får de svarene jeg er ute etter.»
Emily måtte smile igjen. Blikket hennes møtte hans. Glitteret i øynene hans traff henne som en voldsom varme. Når han smilte, var han omgitt av et eget lys.
Hun trakk pusten dypt inn og stirret på prismene i lykten, nesten blendet av sollyset de fanget opp. Jo, hun følte noe for Aksel Hartwig. Noe våknet langsomt til live i henne igjen. En vond frost gav løfter om å kunne tine under hans blikk.

Hun gikk langsomt til den andre siden av lykten, hørte de to mennene le og snakke sammen. Hun måtte ikke gjøre seg noen forhåpninger. De var fremmede. Han her i tårnet, hun på det forfalne hotellet. Han var aldri inne i byen, hadde kapteinsfruen sagt. Hvordan skulle de da kunne bli kjent? Hun kunne ikke reise ut hit i tide og utide, legge seg etter ham og håpe at han etter hvert ville kjenne noe av det hun kjente. Han stod ved siden av henne i neste øye blikk. «Ville De like å se utsikten herfra i uvær, frøken Meyer?» spurte han og slapp henne ikke med blikket. Hun nikket.

Fader Liam skjermet øynene med den ene hånden og skottet ned mot havnen. «Kanskje det er på tide å følge Dem ned til båten. Den gamle fiskeren har ventet en god stund nå.»
Aksel Hartwig nikket. «Jeg blir her oppe, jeg har arbeid å gjøre.» Han rakte henne hånden. «Jeg ønsker Dem lykke til med hotellet,» sa han og smilte varmt. «Dersom jeg noen gang trenger losji inne på fastlandet, skal jeg bruke Deres etablissement.»

Ordene og stemmen var ertende, men huden hans var varm mot hennes. Han hadde fått henne til å le, til å glemme alle vanskeligheter. Stemmen hans var dyp og varm. Hun hadde lyst til å høre historiene hans. Hadde lyst til å høre om Ulveklippen og ensomheten der ute.
Han beholdt hånden hennes i sin litt lenger enn nødvendig. Hun mistet nesten balansen da han slapp den, og kjente en slags luende hete mellom ham og seg. Et bål å varme seg på. Hun måtte være forsiktig. Hun var her for å drive sin fars hotell, ikke for å få hjertet sitt knust enda en gang.